TRESKJÆRAREN

Siste innlegg

2011-10-27T02:26:00.000-07:00

For 2 uker siden ble jeg ferdig med svenneprøven, og min karriere som lærling på treskjærerverkstedet på Dovre ble avsluttet. Hvis du vil se bilder av svennestykkene, kan du klikke deg inn på Treskjerarverkstaden sin blogg (link til høyre). Takk for at du har fulgt med! Hilsen Ingrid

Løveføtter

2011-06-25T12:37:00.001-07:00

Disse løveføttene skal på en cassone, dvs. en stor brudekiste som var vanlig i i Italia tidlig i renessansen. Løveføttene har jeg laget av én tykk lindeplanke.

Vandrestav

2011-06-08T14:05:00.000-07:00

Enda et oppdrag med å kopiere en gammel stav. Pirkete, men moro!

Drueklasebordet

2011-06-06T10:40:00.000-07:00

Sånn ble det altså. Både vi og kunden er fornøyd.

Støping

2011-03-18T09:59:00.000-07:00

En treskjærer kan få i oppdrag å skjære en støpemodell, og da er det greit å vite litt om støping. Hva man må tenke på og ta hensyn til skjønner man veldig godt når man har prøvd å støpe selv. Derfor har vi hatt et todagers kurs i sandstøping. Jeg støpte en beltespenne i messing. Ornamentet har jeg hentet fra Urnes stavkirke.

Konjakkjenge

2011-02-24T08:31:00.000-08:00

På vestlandet er det sterk tradisjon for kjenger, et drikkekar som er formet som en båt med to hanker. Som du ser er det bare en hank på denne kjenga, fordi den er så liten at nummer to ville ha vært i veien når man skal drikke. Den er altså beregnet for konjakk eller andre sterke drikker.

Et godt tips til bryllupsgave, bursdagsgave til runde år, eller bare gave!

Salongbord

2011-02-01T07:59:00.000-08:00

Dette lille overdådige barokke bordet har opptatt min tid på treskjærerverkstedet siden jul. Det er en bestilling hvor kunden ønsket drueplanter og drueklaser, og det har vi løst på en god måte, synes vi. Som nevnt i et tidligere innlegg håpet vi på claw and ball, og som du ser fikk vi det som vi ville :) Det er nok enda en stund til jeg kan vise det ferdige resultatet, men vi nærmer oss sakte og sikkert...

Pilegrimsstaven min ble solgt!

2010-12-13T08:56:00.001-08:00

Denne lagde jeg i april, og på fredag ringte det noen som trengte en bursdagspresang til en god venn (og denne vennen var tilfeldigvis [?] fra Sortland). De hadde søkt på pilegrimsstav på google, og funnet bloggen vår. Så gøy!

Blomst til Sarah

2010-12-05T04:02:00.001-08:00

Sarah har et speil med mange blomster, men mangler èn. Den lagde jeg i går, og håper hun blir fornøyd. Man må tenke litt annerledes når man skjærer noe som skal gesso-forgylles. Jeg er redd for at jeg har laget den litt for stor, med tanke på at gessoen bygger ganske mye. I så fall får jeg skjære en ny :) For det er fint å skjære blomst når gradstokken kryper forbi 30. Smak av sommer. Mmmm.

Claw-and-ball

2010-11-04T13:40:00.000-07:00

Claw-and-ball kan du finne på mange stol-og bordbein i Chippendale og Queen Anne-stil. Den dukket først opp i Nederland tidlig på 1700-tallet, og det sies at inspirasjonen kom fra Kina, hvor man ofte benyttet seg av et motiv der en dragefot griper om en perle. Det ble altså til en klo som griper en ball, og ørnefoten, som denne, ble veldig populær i Amerika.

Vi driver og snekrer et bord til en kunde, og denne foten er bare en dummy; den er i lind og ikke helt perfekt. Det er et veldig morsomt oppdrag. Vi vet ikke helt enda om Damen vil ha claw-and-ball, men vi håper det. For vi synes det er innmari morsomt og stilig.

Rokokko-vindu

2010-10-26T08:36:00.000-07:00

Vi fikk i oppdrag å restaurere et gammelt vindu fra Kronstad gård i Bergen, men det var i så dårlig stand at vi heller ville lage en kopi. Sånne oppdrag liker vi! Lærerrikt, lønnsomt og viktig.

Det er guttene som har vært så flinke til å skjære rokokko, jeg var sykemeldt en god stund og har ikke skjært en eneste flis. Men jeg fikk være lim-sjef (siden vi brukte horn-lim) under snekringa, og jeg lagde sprosser sammen med Eirik. Stakkars glassmester, vi har ikke akkurat gjort livet lett for han.

Noe som er litt interessant angående rekonstruksjon av gamle gjenstander, er hvorvidt man skal kopiere feil og mangler som for eksempel dårlig linjeføring eller skjeve vinkler. Han som laget originalen har vel ikke gjort slike ting med vilje, men blir det en kopi hvis vi fikser og retter på en hel haug med ting?

Om å bo på Dovre

2010-08-31T13:59:00.001-07:00

Coop marked, bensinpumpe, solstudio, kirke, bygdekino, barneskole, videregående og en nedlagt kafè. Det høres kanskje litt stusslig ut? Neida! Det eneste som kan sammenliknes med inspirasjonen og engasjementet mitt til å lære og oppnå ny kunnskap, er da jeg spilte piano og skulle bli musiker.

For èn som elsker alt som er gammeldags, skulle ønske hun levde noen tiår tilbake, liker å skape ting og er opptatt av naturen, er Dovre det ultimate sted å oppholde seg. Her er det mange mennesker som er lidenskapelig opptatt av godt håndverk, og de fleste er veldig glade for å lære bort det de kan. Det synes jeg er ganske enestående.

Joda, jeg kan bli litt rastløs av å bo øverst i Gudbrandsdalen, det er sjelden man ser nye ansikter, for å si det sånn. Likevel vil jeg påstå at det er nokså sosialt å bo her. Sosialt på en annen måte enn i byen. Man kommer på en måte nærmere innpå folk. Det er fordeler og ulemper med alt. Hurra for det, og hurra for treskjærerskolen på Dovre :)

Karveskurd

2010-08-27T09:42:00.000-07:00

Der er mange som blir overrasket når jeg forteller dem at venstre hånd er vel så viktig for en treskjærer som den høyre. Høyre hånd dytter man med, venstre hånd er bremsen. Og når bremsen blir pakket inn i gips, er det fint å drive med karveskurd. Karveskurdkniven holder man mer som en penn, og det går utmerket med bare èn hånd.

Karveskurd blir sett på som en litt primitiv form for treskjæring. Man kaller det også bondekunst. Ornamentene er geometriske, og blir konstruert med linjal og passer. Alt er bygd opp av trekanter, og man stikker og skjærer ut pyramider inn i treet. Mønstrene kan varieres i det uendelige, og kan tilpasses nesten enhver form. Utfordringen med karveskurd er å få rene, klare og presise kutt og linjer.

Jeg har vært sammen med handverkskolen i èn uke, og jeg prøvde meg også på kolrosing, en enda mer primitiv form for treskjæring, hvor man kun risser inn mønsteret, og deretter farger det med bark. Enkelt og dekorativt, og vel verdt å få med seg!

Vandrestav

2010-07-14T08:50:00.000-07:00

Denne staven skal gis i gave til en nokså kjent tidligere minister. Ikke akkurat representant for mitt parti, men ka farsken, jeg synes det er gøy likevel. Du kan jo gjette deg fram til hvem det er, de tre initialene vises på det midterste bildet. Kunden ville ha den lik som en gammel stav datert 1787. Fint oppdrag! Fra jeg hentet planken i materialstabelen til staven var ferdig oljet, brukte jeg nøyaktig tre arbeidsdager.

Vikinger i bygningsparken!

2010-07-11T05:47:00.001-07:00

Jeg og Are har vært vikinger i en uke sammen med fantastisk søte og snille barn. Vi valgte å gjøre årets barnekurs i treskjæring til en viking-leir med mange forskjellige viking-aktiviteter. Det var kjempegøy (og ganske slitsomt)!

Det vi drev med var: Treskjæring, spikking, brikkevev, slindring, runer, beinarbeid, pil og bue-skyting, leking, matlaging og bading. Barna var mellom åtte og elleve år, og var kjempeflinke. Jeg hadde sydd meg en middelalderinspirert kjole for anledningen, og piler og bue er også selv-laget:)

Stavkirkeskoletur

2010-06-24T12:25:00.001-07:00

I forrige uke fikk jeg være med Handverksskolen på skoletur til vestlandet, og der så jeg mye pent. Du verden, så kult det er med stavkirker. Jeg skulle ha vært treskjærer i middelalderen. Da skulle jeg gå i pene, lange kjoler og skjære ting som begeistra og imponerte og skremte en stakkars kirkegjenger. Bildene er fra Borgund, Hopperstad og Urnes. Vel verdt et besøk!

Prosesjonskorset er levert

2010-06-24T11:30:00.001-07:00

For et par uker siden var det folkemusikkmesse i Dovre kirke, og da ble prosesjonskorset innviet. Det var mange bunader, musikk fra Dovre spellemanslag, dans fra danselaget og preken fra presten som handlet om prosesjonskorset og meningen bak det. Hurra, det var fint.

Vi leverte korset i en tilpasset koffert med svart fløyel inni. Fint skal det være. Det var forresten jeg som snekret den. Det fulgte og med en sokkel, som på hvert bein har et av symbolene til de fire evangelistene. De er visst veldig fornøyde, folket. Presten, kyrkjetjenern og Dovringene. Vi er også fornøyd. Det var fint å endelig se det i kirka, for det er jo litt vel glorete, men det matcher jo kirkerommet i aller høyeste grad siden alle elementene er hentet derfra. Om du synes det er interessant å vite nøyaktig hvor alle elementene kommer fra, må du følge med på bloggen vår, som du finner link til til høyre (treskjerarverkstaden). Der vil det nok komme en særdeles utfyllende beskrivelse etterhvert :)

Staffeli

2010-05-26T12:28:00.000-07:00

Endelig er jeg ferdig med staffeliet mitt - jeg begynte å arbeide på det i oktober! Siden det ikke var en bestilling, har jeg jobbet med det nå og da i ledige stunder, og jammen der det fint at det ikke skal stå uferdig i en krok lenger.

Jeg har laget det ut i fra et fotografi av et staffeli som Boni tok gjennom vinduet til et galleri i en av Oslos gater. Den største utfordringen var å finne ut hvordan man skal kunne ta bildet opp og ned på staffeliet. Etter å ha kjøpt gjengeverktøy og lekt Petter Smart noen dager ble resultatet nokså bra.

Er du interessert i å kjøpe er det bare å gi bud! Det er laget i flammebjørk og overflatebehandlet med linolje, pigment og voks.

Tata!

2010-05-19T13:57:00.000-07:00

Prosesjonskors Dovre kirke - Østnytt 18.40 19.05.10 - Østnytt TV arkiv - NRK Hedmark og Oppland - Distrikt - NRK Nett-TV

Forgylling

2010-05-12T13:20:00.000-07:00

For noen uker siden var jeg i Oslo for å forgylle vignettene til prosesjonskorset. Jeg blir mer og mer fascinert av forgylling. I fjor da vi hadde forgyllerkurs tenkte jeg at mye gull kunne bli litt vel blingbling, men nå tenker jeg: MER GULL!

Dette er en olje- forgylling. Man kan også gesso- forgylle (gesso er en tykk blanding bestående hovedsakelig av kritt og hare- lim). Det er utrolig kult når de tynne, tynne gull- bladene schmokker seg fast i oljen. Rart hvordan man liker ting bedre når man vet prossessen bak. Og gull gjør seg utrolig bra på treskjæring. Det som er skummelt er at det avslører forferdelig mye. Har du et rufsete skjær, en dårlig linje eller en uvamnhet, så trer det fram når gullet kommer på...

Animalsk lim

2010-05-12T12:49:00.000-07:00

Jeg har brukt horn- lim og hare- lim for første gang, og funnet ut at dette må jeg bruke mer. Selv om det lukter uluggumt, er det iallefall å foretrekke fremfor løsemidler og andre unaturlige og miljøfientlige produkter.

Animalsk lim lages av hud, skinn og bein fra diverse dyr, og kan kjøpes som granulat. Det skal trekke i vann og etterpå varmes i vannbad til ca. 60 grader. Limet påføres varmt, og blir innmari sterkt, men også sprøtt. Det er grunnen til at fioliner blir limt med horn-lim. Når fiolinlokket en eller annen gang må av, kan man nokså lett gjøre det med en sprø lim-fuge.

Hurra for å gjøre ting på gammel-måten!

Studietur til Roma

2010-03-21T10:09:00.000-07:00

Roma er en fantastisk spennende by for en treskjærer, det er sikkert og visst. Ara Pacis har den peneste akantusen i verden, og Berninis skulpturer er tusen ganger vakrere live enn på bilder. Jeg er begeistra.

Bruskbarokk

2010-02-18T11:21:00.001-08:00

Før akantusbarokken, som kom til Norge litt før år 1700, var det bruskbarokken som var den rådende stilen her i landet. Dette kapitelet finner du på altertavla i Dovre kirke, som ble skåret av Johannes Skraastad rundt 1675. Bruskbarokk har ranker, noen ørebruskaktige greier (derav navnet) og ornament som kan minne om kongler eller belger.

Jeg har skåret kapitelet i alm, uten at det var noen spesiell grunn til det, siden det skal males likevel. Vi skal som tidligere nevnt ha det på prosesjonskorset til kirka, som vi er godt i gang med. I dag var riksantikvaren innom på verkstedet, og siden jeg satt og bryna jern akkurat da, klinte jeg hilse-hånda hans til med vaselinolje. Han var en hyggelig mann, og syntes at det var greit. Han syntes òg at korset var fint.

Min første fiolinhals!

2010-02-12T07:31:00.000-08:00

Jeg har laget meg en fiolinhals i flammelønn som jeg i teorien kan putte på en fiolinkropp en vakker dag. Foreløpig er den bare en pynt...

Balansert avkobling

2010-02-10T14:13:00.000-08:00

Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov til å være sammen med Handverksskolen på undervisning et par dager. Det er fint å legge treskjærerjern og akantus-kruller litt bort av og til. Og heller lære om menneskekroppen og balanse og uttrykk. Første dagen sløste vi bort haugevis med papir på kroki (som er en enkel og rask skisseform), og andre dagen lagde vi ståltråd-og gipsmennesker. Jeg har klatret høyere på inspirasjonsstigen min. Hurra!

Fin dag på jobb :)

2010-02-03T07:17:00.001-08:00

I dag felte vi en diger osp som skal bli trau til flatbrød-deig. Det var fint. Jeg vil mer ut i skogen for å finne emner! En treskjærer kan bli rent lykkelig av sånt.

Prosjekt prosesjonskors

2010-01-22T07:57:00.000-08:00

Vi er i gang med prosesjonskors til Dovre kyrkje, og det kommer til å bli skikkelig fint! Denne uka har vi skåret akantusene, som man finner på orgelet i kirka i noen størrelser større (veldig mange størrelser større, egentlig). De andre elementene som du ser på arbeidstegninga er fra portalen til Dovre stavkirke, og døpefonten og søylenes kapiteler fra dagens kirke . Ganske stilig, om jeg må få si det selv. Dette blir gørr- lekkert!

Viking-moro!

2010-01-21T07:59:00.001-08:00

Vi på treskjærerverkstedet har lekt vikinger og laget et telt inspirert av teltene som ble funnet i Oseberg og Gokstadgraven. Opprinnelig var de i bøk og eik, dekorert med maling og hadde litt andre løsninger på ting, men ellers er dette nokså likt. Vi har til og med skrapet profilene for hånd med selv-laget profilskrape for at det skal bli mest mulig vikingsk. Vikingene var flinke med tre, og jeg vil anbefale alle og enhver å besøke Vikingskipshuset på Bygdøy. Der er det mye fint!

Vindskier og mønespir

2009-12-02T14:01:00.000-08:00

I høst skar vi 2 par vindskier til en låve på Dovre (venstre bygning på midterste bilde). I forrige uke fikk vi malt dem med linoljemaling (som vi blanda selv!), og denne uka hengte vi dem opp sammen med mønespirene, som ble skåret av fjorårets lærlinger. Om du kjører Gudbrandsdalen: Ta en titt på bygningene på gården som ligger klin inntil E6 rett ovenfor Hydro Texaco på Dovre. Det er vi som har pynta :)

Hjem på oppdrag

2009-11-18T10:40:00.000-08:00

Jeg og min mester Boni har vært i Trondenes kirke i Harstad og reparert et alterskap. Det vil si, vi har laget den manglende øverste halvparten av den ene søyla i skapet.

Det var utrolig lærerrikt og ikke minst morsomt å jobbe ute i felten, jeg følte i aller høyeste grad at jeg var viktig og betydningsfull og kunne gjøre noe som ikke hvem som helst andre kunne gjøre. Selv om jeg ikke skar så mye. Det var lett å bare overlate det til Boni. Èn ting var at vi hadde dårlig tid (bare 3 dager) og en annen var at det ikke var rom for å gjøre noe feil (man kan jo ikke bare begynne på nytt når man har et fly som venter). Men! Jeg brukte mye blyant, linjal, skyvelær, sag, hode og øyne. Og siste (fjerde) dagen ble jeg forlatt, skal innrømme at det var lettere å jobbe da, så jeg avslutta oppdraget med noen justeringer her og der, og tilpasset dingsen til nederste halvpart av søyla. Riktig så pent ble det.

Vi sto og jobba i kirka, rett framfor alteret, med et noe dårlig arbeidslys og noe dårligere arbeidshøyde. Hele første dagen gikk til å snekre, og hadde det ikke vært for min fantastiske bestemor, som oppsporet en båndsag, hadde vi vel holdt på med det andre dagen også. Nå liker jo jeg best å gjøre ting for hånd med klubbe og jern og høvel og biceps, men du verden så tidsbesparende det er med maskiner.

Det er en mann ved navn Arnt von Kalkar som har laget det søndre alterskapet, som vi fikk fikse på. Det er to alterskap til i samme kirke. Hovedalteret er laget av Bernt Notke, som er en nokså kjent treskjærer. Begge to arbeidet i Lubeck, treskjærermekkaet i Nord- Tyskland på 1400tallet. Det har seg sånn at alterskapene ble byttet med klippfisk, og om det stemmer at det en gang i tiden var 8 alterskap i trondenes kirke, ble det mye klippfisk på Lubeckerne. For jeg vil tro at de tok seg godt betalt for et slikt skap. De er veldig forseggjorte (søndre alterskap er finest!) selv om det trolig har foregått "masseproduksjon" av dem. Det kunne vi se av for eksempel risse- merkingene. Tenk, jeg har jobba med samme dings som noen har jobba med for 600 år siden. Det er kult det.

Acanthus spinosus & mollis!

2009-11-06T11:18:00.000-08:00

Det er vel på tide at jeg skriver noen ord om akantusen, siden den har en så viden kjent og sentral rolle i treskjærerverdenen, spesielt i Norge, og særlig her i Gudbrandsdalen. Planten på det øverste bildet er en av de mange slektningene i den viltvoksende planteslekten Acanthus, som hører hjemme i middelhavsområdet (og i en potte på Dovre). Som du ser, er bladformen veldig fiket, og nervene nokså framtredende. Den er altså ganske karakteristisk, og kanskje er det derfor akantus- planten har fått lov til å prege ornamentikken i Europa i 2000 år?

Du kan kjenne den lett igjen på et korintisk kapitél, som grekerne etter hvert utviklet, og som romerne siden ble veldig glad i. Du kan ikke kjenne den lett igjen på eksamensoppgaven min i fjor (bildet i midten), som er en erketypisk Hjerleidakantus- stil, som jeg ikke akkurat er superduperglad i, for å si det sånn, men jeg må iallefall forklare hvordan i all verden en Akantus mollis kan bli seende ut som det der:

Tenk deg at du tar tak i spissen på bladet og ruller hele greia sammen mot stilken til en liten rull, og sett fra siden er rullen en krull, som vi kaller det på vårt meget avanserte fagspråk, og krullen (hovedkrullen er den som kommer opp fra høyre nederste hjørne og går inn mot midten som en spiral) kan du si er utgangspunktet for dølaskurden. Skjønner? Hvis ikke, kan det hjelpe å tenke at det er fire store fiker på bladet, og det er mellomrommet mellom dem som blir hullene i ornamentet. Den femte, øverste og minste fiken utgjør det halvmåneaktige hakket på toppen av krullen. Denne stilen har preget treskjæringen på Hjerleid i altfor mange år, synes jeg da, det er strenge regler man skal følge, og det gir lite rom for å skape noe nytt. På svenneprøven SKAL man skjære akantus. Man KAN skjære en hvilken som helst akantus, for eksempel en delikat renessanse- aktig en (som jeg har planer om å skjære så fort jeg får tid, tegning på nederste bilde), men jeg vet faktisk ikke om jeg blir så flink at jeg tør det. For til nå har jeg jo bare skjært på Hjerleidsk vis. Og svennenemda er av den samme gamle konservative Hjerleid- mafiaen, og det ville være det aller tryggeste å gjøre som alle andre som har gått ut herfra med svennebrevet i hånda.

Men, nå spora jeg av, jeg skulle jo fortelle hvordan denne varmekjære planten havnet i Gudbrandsdalen, "selve kongsveien i akantusens historie" (haha). Det begynte med at en hollender ble leid inn for å skjære altertavla til domkirka i Oslo rundt 1690. Han tok med seg akantus- motivet fra kontinentet, og dermed var det gjort. I Gudbrandsdalen var økonomien på vei oppover, av diverse grunner, og etter hvert utviklet det seg store og rike bondeætter, som hadde råd til å omgi seg med pryd. Det er nå arkitekturen, som gjør at du lar være å kjøre Østerdalen selv om det går fortere, blir skapt. All denne bygginga på 1700tallet og utover på 1800tallet grunnet bondens selveie, økonomisk oppgang og dessuten flaumen "Storofsen", førte til at handverkerne som hadde lært å skjære akantus av Kristiania- miljøet, fikk muligheter til å pryde svaleganger, vindskier, spir og stuguskåp. Det ble dessuten fornyet inventar i kirkene, i tillegg til at nye kirker ble bygget, og prekestoler, altertavler, korsskiller og kirkebenker ble til sammen et akantus- bonanza uten like, som vi kan nyte synet av i dag, da det er ganske storslagent og imponerende. Skikkelig barokk er det; svulmende, overdådig og tungt. Kjører du gjennom dalen en gang, vil jeg absolutt anbefale å ta en titt i en kirke.

Ta forresten også en kikk på by- gårdene du går forbi hver dag, om du bor i Oslo. Skal vedde på at du finner mange akantuser!

Memento Mori

2009-10-28T13:04:00.000-07:00

Denne leiremodellen av en mementomori har jeg puslet med nå og da om kveldene og i helgene, og nå har jeg sagt meg ferdig. Planen er å skjære den i buksbom, kristtorn eller bein omentrent i fyrstikkeskestørrelse (Huh, det kan bli utfordrende!)

Memento mori er latin og betyr noe sånt som "husk at du skal dø". Dingsen hang nederst i rosenkransen, som er et perlekjede du sikkert har sett en eller annen gang, men da med et krusifiks istedet for en mementomori. Kjedet hjelper den romersk- katolske kristne til å bruke lang nok tid på bønnene sine. En slags bønneklokke altså, hvor man tar en tur innom alle perlene.

Det finnes utrolig mange rå- tøffe mementomorier fra 1500tallet og utover. Jeg ble veldig fascinert første gang jeg så en på en morgentrøtt stilhistorietime i fjor, eller, det første jeg tenkte var vel "æsj", fordi det der med alle markene og småkrypene som kravler i hodeskallen rett og slett er ganske frastøtende. Men så tenkte jeg litt over saken, og fant ut at sånn er det jo, jeg skal jo dø og siden begraves, og da skal meitemarkene kravle så mye de bare vil på meg. For meitemarken er vår venn, den er nyttig for både planter og dyr og hodeskaller, og økosystemet ville vel funka hakket dårligere uten dem. Så det var plutselig ikke så ekkelt lenger, og jeg fant ut at jeg hadde lyst til å lage en slik en. Av meg (ser du det?) Nå ligner det vel ikke super- mye, men det var veldig lurt å bruke meg selv som modell, for var det noe jeg ikke skjønte eller fikk til, var det bare å løpe på do og se seg i speilet og kjenne hvor det gikk inn og hvor det gikk ut. Og så genialt at jeg samtidig lagde et kranium, da skjønte jeg iallefall en hel del.

Kjørelæreren min brukte å si at folk nå til dags trodde de var udødelige. Mon tro om alle burde få seg en mementomori. Sånn at man kunne slutte å gjøre vanskelige ting ut av enkle ting. For det har man ikke tid til, vil man kanskje skjønne da...

Grautsleiv åt nissin

2009-10-22T08:15:00.000-07:00

Enhver anstendig nisse skulle hatt seg en slik staselig skje til grøten sin. Denne er laget i svartor, og mønsteret har jeg tegnet selv. Det er min første copyright akantus! Og første gang jeg har skjært så smått. Det var gøy. Jeg liker pirk:)

Riemenschneider

2009-10-14T09:22:00.000-07:00

Jeg har vært i Tyskland, og der så jeg en veldig pen altertavle skåret av den kjente sør- tyske treskjæreren Tilman Riemenschneider. Det som er morsomt og bra med ham, er at han ikke malte skulpturene sine, noe som var ganske rart og nytt for de fleste i Tyskland på slutten av 1400- tallet. Er det ikke vakkert?

Tilman levde fra omtrent midten av 1400- tallet til 1531. Denne altertavlen sto ferdig i 1505, og du finner den i St. Jakobs kirke i Rothenburg. Renessansen hadde riktig nok vart en god stund da, men jeg vil vel like gjerne kalle dette sen- gotikk. Vi kan si det er en blanding. Gotikk fordi det er en altertavle i en katolsk kirke med alle dens regler om hvordan en altertavle skal være, de veldig stiliserte og krøllete hårsveisene, de madelaktige øynene og smale munnene, bladverket, høyden (den er 9 meter høy!) og lyset (legg merke til de gotiske vinduene bak Jesus og disiplene der de spiser det siste måltid). Renessanse fordi skulpturene er naturalistiske; ansiktene er veldig uttrykksfulle, foldekastene kompliserte og forseggjorte, og dessuten er det relativt mye bevegelse, liv og action.

Hvis jeg noen gang blir så flink til å skjære foldekast, skal jeg skjære en altertavle til kirka på Sortland :)

Snurr snurr

2009-10-02T08:03:00.000-07:00

Da er jeg herved tilbake etter noen ukers frafall, grunnet lumske virus og en betennelse som likte seg altfor godt i bihulene mine. Jeg startet uka frisk og rask med det tidligere omtalte dreiekurset, som vi første års lærlinger fikk gratis av bedriften.

Det er jo ganske begrenset hvor mye man kan lære seg i løpet av fem dager, men jeg har iallefall lært én ting, og det er at dreiing er ingen enkel sak. Når man skjærer på et emne på høvelbenken med et treskjærerjern, føler man ganske fort i hvilken retning og vinkel man skal føre jernet for at det skal bli et pent skjær. Men når emnet ditt plutselig snurrer rundt 2000 ganger i løpet av et minutt, rekker du ikke å kjenne så mye etter. Enten går det fint, eller så sier det pang!, og dreiejernet gjør som det vil, noe som ganske ofte ikke samsvarer med det du vil. Så det gjelder å ha tunga rett i munnen.

Selv om det meste vi dreide ble til peisved, er jeg særs fornøyd med at jeg var med på kurs. Nå er jeg kapabel til å øve litt for meg selv, og det er jo det som skal til for at man skal bli sånn noenlunde flink til noe. Kanskje du lurer på hvorfor jeg driver og dreier, når det jo er treskjæring jeg driver med? Vel, en treskjærer må kunne mye om mangt og meget, det er sikkert og visst. Det er ingen som kan leve av å lage fjøler. Og derfor får vi også ganske mye snekker- undervisning her på huset. La oss nå si at det kom en kunde og ville ha en utskåret stol for eksempel, og beina på stolen skulle være dreid. Da ville det vært ganske kinkig om man hverken kunne snekre eller dreie. Og la oss også si at jeg ble fiolinmaker. Da kunne jeg dreie mine egne stemmeskruer i stedet for å kjøpe ferdigfabrikerte, som de aller fleste gjør. Og jeg kunne lage mitt eget design med ornamenter og tøffe utskjæringer, og kanskje til og med ta i mot bestillinger fra andre fiolinmakere? Det er jo selvsagt bare drømmerier fra min side, for det er vel en grunn til at man kjøper i stedet for å lage selv, det er jo bare sånn verden er blitt i dag, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på den saken. Iallefall så prøvde jeg meg på stemmeskruedreing her en kveld, og jeg tror at det er noe jeg kan få ganske bra til etter hvert, hvis jeg bare får tid til å øve meg. For tro det eller ei, her på Dovre er det like travelt som hvor som helst! Det er så mye jeg har lyst til å lære, men tiden strekker liksom ikke til, og jeg innser at to år kommer til å gå altfor fort.

Dukkevogge

2009-09-08T09:52:00.000-07:00

I forrige uke ble jeg ferdig med mitt første oppdrag. Denne søte, lille dukkevogga er bestilt av bladet Norsk Husflid som skal ha en reportasje om den en gang før jul. En slags gjør-det-selv greie, tror jeg, hvor mange forskjellige handverkere er involvert; noen skal lage dukka, en annen sengetøyet, osv. Og så er det meg da, som får navnet mitt på trykk! Det er jo morsomt.

Veggene, stolpene og pluggene er i flamme-bjørk, meiene er i lønn, og pluggene som skal holde bunnen oppe (som enda ikke er på plass, skal bare skjæres til) er i kristtorn, som forresten også er kalt beinved på gunn av sin hardhet. Og bare for å få alt på det rene med en gang: Ikke en eneste spiker, skrue, lim-dråpe, eller hva du skulle komme på, bidrar i sammenføyningene. Her er det bare tapper og selvdreide treplugger som gjelder. Dreiing er for øvrig noe jeg lærte i denne sammenheng, og det var ordentlig morsomt. I uke 40 blir det dreiekurs på meg, og det gleder jeg meg masse til.

De aller fleste av dere har vel lagt merke til at mønsteret på veggene er i gotisk stil, med sine spissbuer og tre-og firpassformer. Læreren min fant et bilde av en 1400-talls dukkevogge fra Berlin på internettet, og vi brukte den som inspirasjon. Det skal være nevnt at det ikke var meg som laget meiene og tapp-hullene på stolpene, det var allerede gjort da jeg kom fra sommerferie. Men resten har jeg gjort, og jeg har lært veldig masse nyttig om fin-snekring.

Hvordan å håre en bue

2009-08-29T06:11:00.001-07:00

Håring av fiolinbuer er en syssel jeg har drevet litt med den siste tiden, og jeg vil gjerne forklare hvordan det foregår. Dette må man kunne som fiolinmaker. Og det er greit å vite hvordan det gjøres om man spiller selv, vil jeg tro.

Det første man gjør er å fjerne de gamle hårene. De er festet med en kloss i spissen, og en kloss og en kile i frosken (eller froschen, om du vil). Klossene og kilen lages av et mykt treslag, gjerne lind. Klarer man å vippe dem ut uten å skjære i dem, og de i tillegg er godt laget, kan de brukes om igjen. Hvis ikke må det lages nye. Av og til har den forrige hår- skifter`n limt dem fast i buen, og det er synd og skam. Det er ikke nødvendig, og det gjør det skittent og vanskelig for den som skal skifte hår neste gang.

Man samler sammen en bunke hestehår, et sted mellom 150 og 200 stk, og knyter dem sammen med noen surringer og et par båtmannsknoper. Når det er gjort, svis tuppen sånn at hårene brer seg over knuten som en liten sopp, og dermed ikke kan skli igjennom knuten. Vil man være bombesikker på at hårene sitter, har man litt lynlim på. Nå kan hårene festes i spissen ved hjelp av den ene klossen (bilde 1 og 2).

Og det er nå ting begynner å bli vanskelig. Hårene skal nemlig bløtes og greies med en fintannet kam (lusekam funker fint), og de skal holdes stramme hele tiden. Kjempevanskelig er det! Jeg får assosiasjoner til da jeg hadde vært på sirkus og spist sukkerspinn og digre sukkertøy-smukker og klint alt sammen inn i det lange håret mitt, og jeg sto i evigheter etterpå og greide ut lite samarbeidsvillige floker. Men til slutt går det på et vis, og da må man knyte på samme måte som i spissen, sånn at hårene er akkurat så lange at de går ned i hullet i frosken, hvor de festes etter at man har tredd sølv-ringen rundt hårene (gjett om jeg har glemt den sølv-ringen mange ganger `a...). Nå skal buen strammes opp, et tak skal tas med kammen, og hårene skal stå og tørke med kammen som sprer hårene inntil frosken (bilde 3).

Perlemor- kilen og sølvringen kan festes i/ på frosken når hårene er tørre, og da gjenstår bare en eneste kile i frosken. Denne er ordentlig skummel, for man må kappe den når den er kilt fast, og da kan man være så uheldig å kappe av alle hårene i samme slengen, og alt må gjøres på nytt (bilde 4). Men er man konsentrert, så skjer ikke det. Spenn opp, ha på mengder med harpiks og spill pent:)

Kistespikkeri

2009-08-26T13:26:00.000-07:00

Etter høstferien i fjor fikk vi i oppgave å lage et eller annet i dragestil. En kiste ville være fint å ha, tenkte jeg, til vinterklær og andre saker og ting som trenger oppbevaring. Og i samme slengen kunne jeg jo lære meg de skumle maskinene på verkstedet å kjenne; avretteren, dimensjonshøvelen, håndoverfresen, og ikke minst den høyst fryktede sirkelsaga. Disse trollene skulle jeg ta kontroll over. De høres kanskje ikke så skumle ut, jeg innser det, men for en tidligere fintfølende pianist, som av opplagte grunner er mer opptatt av at hender og fingre er der de skal være enn andre dødelige, er disse høylytte beistene med sylskarpe og fortløpende tenner en fare og en trussel en skal holde seg langt unna. Så jeg måtte drepe den frykten. Og etter time på time med høvling, saging, fresing og snekring ble jeg kompis med dem alle, og vi har hatt en god tone siden da.

Tilbake til kista. Mønsteret har jeg hentet fra et skap som står på kunstindustrimuseet i Oslo. Det er laget av den kjente norske treskjæreren Lars Kinsarvik rundt 1900. Da var vi som kjent tilbakeskuende og romantiske på aller høyeste plan, der vi drev og kunstet diverse greier som vi kunne anse som typisk norsk, i denne sammenheng ornamentikken på stavkirkeportalene og dyreornamentikk fra førkristen tid. En slags moderne vri på vikingkunst.

Lars Kinsarvik hadde en særegen stil med tanke på både skjæring og fargebruk, men kanskje ikke så crazy og flashy farger som på kista mi, da jeg benyttet meg av oljemaling og ikke naturfarger, som jeg tipper at han brukte. Men det er ikke så langt unna iallefall.

Nye jønn!

2009-08-17T09:34:00.000-07:00

I dag har jeg blitt den stolte eier av toogtyve splitter nye, ubesudla og herlige Swiss made treskjærerjern fra Pfeil. (For den observante; et av jernene er ikke med på bildet!)

Så fint det er å ha sine egne jern. I fjor lånte jeg et sett av skolen. Man får liksom et helt annet forhold til det som er sitt. Så nå er det bare å sette i gang med å slipe opp hele sulamitten. Sliping er for øvrig noe jeg ikke føler at jeg mestrer så bra, men jeg vet at jeg får det til hvis jeg bare må. Da vi skulle ha eksamen i vår, måtte jeg nemlig slipe alle jernene som jeg hadde da, og jeg kunne jo overhodet ikke slipe, så gjett om det var frustrerende! Men så bare sa jeg til meg selv at DETTE greier jeg, og så gjorde jeg det. Så enkelt kan det være.

Godt verktøy er halve jobben. Det er helt sant. Lurer på hvor mange jønn jeg ender opp med til slutt? Hvor mange skal man ha? 16? 50? 200? Det er alltid et man skulle ha hatt. Alltid en krik eller krok eller hulkil som trenger et du ikke har. Jeg får klare meg med disse en stund iallefall...

Fele- halsen Rikard

2009-08-10T12:48:00.000-07:00

Siden den første uka på skolen kommer til å gå til fiksing av maskiner, laging av emner til treskjærer- kurs, Rennebumartnan, og diverse andre greier, begynner jeg med å vise noen av fjorårets arbeid. Og det er Rikard som starter showet.

Etter jul hadde vi en fri oppgave i skulptur; blant annet ble selveste Jesus og Venus fra Willendorf hugget og skjært, men jeg valgte altså å lage en hardingfele- hals (eller hææsh, som man sier på døl). Og det er jeg glad for. Fordi at jeg synes han ble ganske kjekk. Han er en blanding mellom løven på ei Frøyså- fele jeg fikk låne av Maris snille svigermor, løven på ei Helland- fele som en grei fiolinmaker sendte meg bilder av, og min egen kunstneriske frihet.

Læreren min, som kan hoste opp nesten hva som helst av underlige materialer og duppedingser, hadde selvfølgelig noen elve- perlemuslingskjell liggende, og da måtte jeg jo prøve å felle dem inn på Rikard; skal det være, så skal det være. Det er vanlig å kjøpe fabrikk- produserte perlemorsbrikker som har en viss tykkelse, lengde og bredde, og det kan jeg godt skjønne. For du verden, så mye arbeid det var å sage, pusse, file, skråskjære og tilpasse dette vanvittig harde og sprø materialet fra buede, organiske skjell- former til 31 enmillimetertykke parallellogrammer. Puh! Det er mitt første intarsia- arbeid, og tross mye tidsbruk, så likte jeg det godt.

Tennene har jeg laget av elfenben, og tunga er av buksbom, et veldig hardt treslag som har helt gul ved. Selveste halsen er i flamme- bjørk. Det er vanligst å bruke lønn, men det viktigste er at veden er hard nok til å holde stemmeskruene der de skal være.

Så til kronen på verket (bokstavelig talt... heh): Forgylling! I vår hadde vi et forgyller- kurs, og samtlige ble både blå i ansiktet og skjelven i kroppen etter ikke å ha pustet på normale tidspunkter, da faren for et kaotisk klasserom med flygende blad av gull i stor grad var til stede. Blad- gull er så tynt at når du tar i det med en finger, går det i oppløsning og på et vis fordufter. Men jeg fikk lurt det på plass på Rikards man og krone, og jeg innser at det er NÅ jeg skulle skrevet skal det være, så skal det være, for makan til sveis er det vel ikke mange andre som har.

Velkommen til Ingrids treskjærerblogg!

2009-07-31T13:47:00.000-07:00

Det finnes mange sjeler der ute som lurer på hva i all verden det egentlig er jeg driver med på Dovre. Treskjæring, jaha-ja, sier du det, akkurat, ja, men si meg, uhum: Hva vil det si? Hva gjør du? Hva lager du? Hva skal det brukes til? Hvordan ser det ut? Er det gøy?

- JA! Det er kjempegøy!

Og det er det jeg har tenkt å vise på denne eksklusive bloggen om treskjæring. Eksklusiv, ja, for treskjæring er et handverk som ganske få mennesker har kjennskap til , har jeg inntrykk av. Iallefall de fleste jeg støter på. Inkludert meg selv, før jeg fant ut at jeg skulle begynne med det. Jeg ante jo ikke hva jeg gikk til, men plutselig var jeg der, og så endte jeg opp med å søke meg videre som lærling. Og for dere som ikke vet hva det er snakk om, så er det altså Handverksskolen i treskjæring på Dovre, Skandinavias eneste treskjærerutdanning. Der går man først et år på skole, så to år i lære, og deretter kan man, om man er klar, ta svenneprøven og bli SVENN i treskjæring. Hvor kult er DET?

Det er så kult at jeg må skrive en blogg om det.

Bildet: Jeg studerer barokk-skjæring på orgelet i Dovre kyrkje