Hjem på oppdrag

Jeg og min mester Boni har vært i Trondenes kirke i Harstad og reparert et alterskap. Det vil si, vi har laget den manglende øverste halvparten av den ene søyla i skapet.

Det var utrolig lærerrikt og ikke minst morsomt å jobbe ute i felten, jeg følte i aller høyeste grad at jeg var viktig og betydningsfull og kunne gjøre noe som ikke hvem som helst andre kunne gjøre. Selv om jeg ikke skar så mye. Det var lett å bare overlate det til Boni. Èn ting var at vi hadde dårlig tid (bare 3 dager) og en annen var at det ikke var rom for å gjøre noe feil (man kan jo ikke bare begynne på nytt når man har et fly som venter). Men! Jeg brukte mye blyant, linjal, skyvelær, sag, hode og øyne. Og siste (fjerde) dagen ble jeg forlatt, skal innrømme at det var lettere å jobbe da, så jeg avslutta oppdraget med noen justeringer her og der, og tilpasset dingsen til nederste halvpart av søyla. Riktig så pent ble det.

Vi sto og jobba i kirka, rett framfor alteret, med et noe dårlig arbeidslys og noe dårligere arbeidshøyde. Hele første dagen gikk til å snekre, og hadde det ikke vært for min fantastiske bestemor, som oppsporet en båndsag, hadde vi vel holdt på med det andre dagen også. Nå liker jo jeg best å gjøre ting for hånd med klubbe og jern og høvel og biceps, men du verden så tidsbesparende det er med maskiner.

Det er en mann ved navn Arnt von Kalkar som har laget det søndre alterskapet, som vi fikk fikse på. Det er to alterskap til i samme kirke. Hovedalteret er laget av Bernt Notke, som er en nokså kjent treskjærer. Begge to arbeidet i Lubeck, treskjærermekkaet i Nord- Tyskland på 1400tallet. Det har seg sånn at alterskapene ble byttet med klippfisk, og om det stemmer at det en gang i tiden var 8 alterskap i trondenes kirke, ble det mye klippfisk på Lubeckerne. For jeg vil tro at de tok seg godt betalt for et slikt skap. De er veldig forseggjorte (søndre alterskap er finest!) selv om det trolig har foregått "masseproduksjon" av dem. Det kunne vi se av for eksempel risse- merkingene. Tenk, jeg har jobba med samme dings som noen har jobba med for 600 år siden. Det er kult det.

Acanthus spinosus & mollis!

Det er vel på tide at jeg skriver noen ord om akantusen, siden den har en så viden kjent og sentral rolle i treskjærerverdenen, spesielt i Norge, og særlig her i Gudbrandsdalen. Planten på det øverste bildet er en av de mange slektningene i den viltvoksende planteslekten Acanthus, som hører hjemme i middelhavsområdet (og i en potte på Dovre). Som du ser, er bladformen veldig fiket, og nervene nokså framtredende. Den er altså ganske karakteristisk, og kanskje er det derfor akantus- planten har fått lov til å prege ornamentikken i Europa i 2000 år?

Du kan kjenne den lett igjen på et korintisk kapitél, som grekerne etter hvert utviklet, og som romerne siden ble veldig glad i. Du kan ikke kjenne den lett igjen på eksamensoppgaven min i fjor (bildet i midten), som er en erketypisk Hjerleidakantus- stil, som jeg ikke akkurat er superduperglad i, for å si det sånn, men jeg må iallefall forklare hvordan i all verden en Akantus mollis kan bli seende ut som det der:

Tenk deg at du tar tak i spissen på bladet og ruller hele greia sammen mot stilken til en liten rull, og sett fra siden er rullen en krull, som vi kaller det på vårt meget avanserte fagspråk, og krullen (hovedkrullen er den som kommer opp fra høyre nederste hjørne og går inn mot midten som en spiral) kan du si er utgangspunktet for dølaskurden. Skjønner? Hvis ikke, kan det hjelpe å tenke at det er fire store fiker på bladet, og det er mellomrommet mellom dem som blir hullene i ornamentet. Den femte, øverste og minste fiken utgjør det halvmåneaktige hakket på toppen av krullen. Denne stilen har preget treskjæringen på Hjerleid i altfor mange år, synes jeg da, det er strenge regler man skal følge, og det gir lite rom for å skape noe nytt. På svenneprøven SKAL man skjære akantus. Man KAN skjære en hvilken som helst akantus, for eksempel en delikat renessanse- aktig en (som jeg har planer om å skjære så fort jeg får tid, tegning på nederste bilde), men jeg vet faktisk ikke om jeg blir så flink at jeg tør det. For til nå har jeg jo bare skjært på Hjerleidsk vis. Og svennenemda er av den samme gamle konservative Hjerleid- mafiaen, og det ville være det aller tryggeste å gjøre som alle andre som har gått ut herfra med svennebrevet i hånda.

Men, nå spora jeg av, jeg skulle jo fortelle hvordan denne varmekjære planten havnet i Gudbrandsdalen, "selve kongsveien i akantusens historie" (haha). Det begynte med at en hollender ble leid inn for å skjære altertavla til domkirka i Oslo rundt 1690. Han tok med seg akantus- motivet fra kontinentet, og dermed var det gjort. I Gudbrandsdalen var økonomien på vei oppover, av diverse grunner, og etter hvert utviklet det seg store og rike bondeætter, som hadde råd til å omgi seg med pryd. Det er nå arkitekturen, som gjør at du lar være å kjøre Østerdalen selv om det går fortere, blir skapt. All denne bygginga på 1700tallet og utover på 1800tallet grunnet bondens selveie, økonomisk oppgang og dessuten flaumen "Storofsen", førte til at handverkerne som hadde lært å skjære akantus av Kristiania- miljøet, fikk muligheter til å pryde svaleganger, vindskier, spir og stuguskåp. Det ble dessuten fornyet inventar i kirkene, i tillegg til at nye kirker ble bygget, og prekestoler, altertavler, korsskiller og kirkebenker ble til sammen et akantus- bonanza uten like, som vi kan nyte synet av i dag, da det er ganske storslagent og imponerende. Skikkelig barokk er det; svulmende, overdådig og tungt. Kjører du gjennom dalen en gang, vil jeg absolutt anbefale å ta en titt i en kirke.

Ta forresten også en kikk på by- gårdene du går forbi hver dag, om du bor i Oslo. Skal vedde på at du finner mange akantuser!