Hvordan å håre en bue

Håring av fiolinbuer er en syssel jeg har drevet litt med den siste tiden, og jeg vil gjerne forklare hvordan det foregår. Dette må man kunne som fiolinmaker. Og det er greit å vite hvordan det gjøres om man spiller selv, vil jeg tro.

Det første man gjør er å fjerne de gamle hårene. De er festet med en kloss i spissen, og en kloss og en kile i frosken (eller froschen, om du vil). Klossene og kilen lages av et mykt treslag, gjerne lind. Klarer man å vippe dem ut uten å skjære i dem, og de i tillegg er godt laget, kan de brukes om igjen. Hvis ikke må det lages nye. Av og til har den forrige hår- skifter`n limt dem fast i buen, og det er synd og skam. Det er ikke nødvendig, og det gjør det skittent og vanskelig for den som skal skifte hår neste gang.

Man samler sammen en bunke hestehår, et sted mellom 150 og 200 stk, og knyter dem sammen med noen surringer og et par båtmannsknoper. Når det er gjort, svis tuppen sånn at hårene brer seg over knuten som en liten sopp, og dermed ikke kan skli igjennom knuten. Vil man være bombesikker på at hårene sitter, har man litt lynlim på. Nå kan hårene festes i spissen ved hjelp av den ene klossen (bilde 1 og 2).

Og det er nå ting begynner å bli vanskelig. Hårene skal nemlig bløtes og greies med en fintannet kam (lusekam funker fint), og de skal holdes stramme hele tiden. Kjempevanskelig er det! Jeg får assosiasjoner til da jeg hadde vært på sirkus og spist sukkerspinn og digre sukkertøy-smukker og klint alt sammen inn i det lange håret mitt, og jeg sto i evigheter etterpå og greide ut lite samarbeidsvillige floker. Men til slutt går det på et vis, og da må man knyte på samme måte som i spissen, sånn at hårene er akkurat så lange at de går ned i hullet i frosken, hvor de festes etter at man har tredd sølv-ringen rundt hårene (gjett om jeg har glemt den sølv-ringen mange ganger `a...). Nå skal buen strammes opp, et tak skal tas med kammen, og hårene skal stå og tørke med kammen som sprer hårene inntil frosken (bilde 3).

Perlemor- kilen og sølvringen kan festes i/ på frosken når hårene er tørre, og da gjenstår bare en eneste kile i frosken. Denne er ordentlig skummel, for man må kappe den når den er kilt fast, og da kan man være så uheldig å kappe av alle hårene i samme slengen, og alt må gjøres på nytt (bilde 4). Men er man konsentrert, så skjer ikke det. Spenn opp, ha på mengder med harpiks og spill pent:)

Kistespikkeri

Etter høstferien i fjor fikk vi i oppgave å lage et eller annet i dragestil. En kiste ville være fint å ha, tenkte jeg, til vinterklær og andre saker og ting som trenger oppbevaring. Og i samme slengen kunne jeg jo lære meg de skumle maskinene på verkstedet å kjenne; avretteren, dimensjonshøvelen, håndoverfresen, og ikke minst den høyst fryktede sirkelsaga. Disse trollene skulle jeg ta kontroll over. De høres kanskje ikke så skumle ut, jeg innser det, men for en tidligere fintfølende pianist, som av opplagte grunner er mer opptatt av at hender og fingre er der de skal være enn andre dødelige, er disse høylytte beistene med sylskarpe og fortløpende tenner en fare og en trussel en skal holde seg langt unna. Så jeg måtte drepe den frykten. Og etter time på time med høvling, saging, fresing og snekring ble jeg kompis med dem alle, og vi har hatt en god tone siden da.

Tilbake til kista. Mønsteret har jeg hentet fra et skap som står på kunstindustrimuseet i Oslo. Det er laget av den kjente norske treskjæreren Lars Kinsarvik rundt 1900. Da var vi som kjent tilbakeskuende og romantiske på aller høyeste plan, der vi drev og kunstet diverse greier som vi kunne anse som typisk norsk, i denne sammenheng ornamentikken på stavkirkeportalene og dyreornamentikk fra førkristen tid. En slags moderne vri på vikingkunst.

Lars Kinsarvik hadde en særegen stil med tanke på både skjæring og fargebruk, men kanskje ikke så crazy og flashy farger som på kista mi, da jeg benyttet meg av oljemaling og ikke naturfarger, som jeg tipper at han brukte. Men det er ikke så langt unna iallefall.

Nye jønn!

I dag har jeg blitt den stolte eier av toogtyve splitter nye, ubesudla og herlige Swiss made treskjærerjern fra Pfeil. (For den observante; et av jernene er ikke med på bildet!)

Så fint det er å ha sine egne jern. I fjor lånte jeg et sett av skolen. Man får liksom et helt annet forhold til det som er sitt. Så nå er det bare å sette i gang med å slipe opp hele sulamitten. Sliping er for øvrig noe jeg ikke føler at jeg mestrer så bra, men jeg vet at jeg får det til hvis jeg bare må. Da vi skulle ha eksamen i vår, måtte jeg nemlig slipe alle jernene som jeg hadde da, og jeg kunne jo overhodet ikke slipe, så gjett om det var frustrerende! Men så bare sa jeg til meg selv at DETTE greier jeg, og så gjorde jeg det. Så enkelt kan det være.

Godt verktøy er halve jobben. Det er helt sant. Lurer på hvor mange jønn jeg ender opp med til slutt? Hvor mange skal man ha? 16? 50? 200? Det er alltid et man skulle ha hatt. Alltid en krik eller krok eller hulkil som trenger et du ikke har. Jeg får klare meg med disse en stund iallefall...

Fele- halsen Rikard

Siden den første uka på skolen kommer til å gå til fiksing av maskiner, laging av emner til treskjærer- kurs, Rennebumartnan, og diverse andre greier, begynner jeg med å vise noen av fjorårets arbeid. Og det er Rikard som starter showet.

Etter jul hadde vi en fri oppgave i skulptur; blant annet ble selveste Jesus og Venus fra Willendorf hugget og skjært, men jeg valgte altså å lage en hardingfele- hals (eller hææsh, som man sier på døl). Og det er jeg glad for. Fordi at jeg synes han ble ganske kjekk. Han er en blanding mellom løven på ei Frøyså- fele jeg fikk låne av Maris snille svigermor, løven på ei Helland- fele som en grei fiolinmaker sendte meg bilder av, og min egen kunstneriske frihet.

Læreren min, som kan hoste opp nesten hva som helst av underlige materialer og duppedingser, hadde selvfølgelig noen elve- perlemuslingskjell liggende, og da måtte jeg jo prøve å felle dem inn på Rikard; skal det være, så skal det være. Det er vanlig å kjøpe fabrikk- produserte perlemorsbrikker som har en viss tykkelse, lengde og bredde, og det kan jeg godt skjønne. For du verden, så mye arbeid det var å sage, pusse, file, skråskjære og tilpasse dette vanvittig harde og sprø materialet fra buede, organiske skjell- former til 31 enmillimetertykke parallellogrammer. Puh! Det er mitt første intarsia- arbeid, og tross mye tidsbruk, så likte jeg det godt.

Tennene har jeg laget av elfenben, og tunga er av buksbom, et veldig hardt treslag som har helt gul ved. Selveste halsen er i flamme- bjørk. Det er vanligst å bruke lønn, men det viktigste er at veden er hard nok til å holde stemmeskruene der de skal være.

Så til kronen på verket (bokstavelig talt... heh): Forgylling! I vår hadde vi et forgyller- kurs, og samtlige ble både blå i ansiktet og skjelven i kroppen etter ikke å ha pustet på normale tidspunkter, da faren for et kaotisk klasserom med flygende blad av gull i stor grad var til stede. Blad- gull er så tynt at når du tar i det med en finger, går det i oppløsning og på et vis fordufter. Men jeg fikk lurt det på plass på Rikards man og krone, og jeg innser at det er NÅ jeg skulle skrevet skal det være, så skal det være, for makan til sveis er det vel ikke mange andre som har.