Vindskier og mønespir

I høst skar vi 2 par vindskier til en låve på Dovre (venstre bygning på midterste bilde). I forrige uke fikk vi malt dem med linoljemaling (som vi blanda selv!), og denne uka hengte vi dem opp sammen med mønespirene, som ble skåret av fjorårets lærlinger. Om du kjører Gudbrandsdalen: Ta en titt på bygningene på gården som ligger klin inntil E6 rett ovenfor Hydro Texaco på Dovre. Det er vi som har pynta :)

Hjem på oppdrag

Jeg og min mester Boni har vært i Trondenes kirke i Harstad og reparert et alterskap. Det vil si, vi har laget den manglende øverste halvparten av den ene søyla i skapet.

Det var utrolig lærerrikt og ikke minst morsomt å jobbe ute i felten, jeg følte i aller høyeste grad at jeg var viktig og betydningsfull og kunne gjøre noe som ikke hvem som helst andre kunne gjøre. Selv om jeg ikke skar så mye. Det var lett å bare overlate det til Boni. Èn ting var at vi hadde dårlig tid (bare 3 dager) og en annen var at det ikke var rom for å gjøre noe feil (man kan jo ikke bare begynne på nytt når man har et fly som venter). Men! Jeg brukte mye blyant, linjal, skyvelær, sag, hode og øyne. Og siste (fjerde) dagen ble jeg forlatt, skal innrømme at det var lettere å jobbe da, så jeg avslutta oppdraget med noen justeringer her og der, og tilpasset dingsen til nederste halvpart av søyla. Riktig så pent ble det.

Vi sto og jobba i kirka, rett framfor alteret, med et noe dårlig arbeidslys og noe dårligere arbeidshøyde. Hele første dagen gikk til å snekre, og hadde det ikke vært for min fantastiske bestemor, som oppsporet en båndsag, hadde vi vel holdt på med det andre dagen også. Nå liker jo jeg best å gjøre ting for hånd med klubbe og jern og høvel og biceps, men du verden så tidsbesparende det er med maskiner.

Det er en mann ved navn Arnt von Kalkar som har laget det søndre alterskapet, som vi fikk fikse på. Det er to alterskap til i samme kirke. Hovedalteret er laget av Bernt Notke, som er en nokså kjent treskjærer. Begge to arbeidet i Lubeck, treskjærermekkaet i Nord- Tyskland på 1400tallet. Det har seg sånn at alterskapene ble byttet med klippfisk, og om det stemmer at det en gang i tiden var 8 alterskap i trondenes kirke, ble det mye klippfisk på Lubeckerne. For jeg vil tro at de tok seg godt betalt for et slikt skap. De er veldig forseggjorte (søndre alterskap er finest!) selv om det trolig har foregått "masseproduksjon" av dem. Det kunne vi se av for eksempel risse- merkingene. Tenk, jeg har jobba med samme dings som noen har jobba med for 600 år siden. Det er kult det.

Acanthus spinosus & mollis!

Det er vel på tide at jeg skriver noen ord om akantusen, siden den har en så viden kjent og sentral rolle i treskjærerverdenen, spesielt i Norge, og særlig her i Gudbrandsdalen. Planten på det øverste bildet er en av de mange slektningene i den viltvoksende planteslekten Acanthus, som hører hjemme i middelhavsområdet (og i en potte på Dovre). Som du ser, er bladformen veldig fiket, og nervene nokså framtredende. Den er altså ganske karakteristisk, og kanskje er det derfor akantus- planten har fått lov til å prege ornamentikken i Europa i 2000 år?

Du kan kjenne den lett igjen på et korintisk kapitél, som grekerne etter hvert utviklet, og som romerne siden ble veldig glad i. Du kan ikke kjenne den lett igjen på eksamensoppgaven min i fjor (bildet i midten), som er en erketypisk Hjerleidakantus- stil, som jeg ikke akkurat er superduperglad i, for å si det sånn, men jeg må iallefall forklare hvordan i all verden en Akantus mollis kan bli seende ut som det der:

Tenk deg at du tar tak i spissen på bladet og ruller hele greia sammen mot stilken til en liten rull, og sett fra siden er rullen en krull, som vi kaller det på vårt meget avanserte fagspråk, og krullen (hovedkrullen er den som kommer opp fra høyre nederste hjørne og går inn mot midten som en spiral) kan du si er utgangspunktet for dølaskurden. Skjønner? Hvis ikke, kan det hjelpe å tenke at det er fire store fiker på bladet, og det er mellomrommet mellom dem som blir hullene i ornamentet. Den femte, øverste og minste fiken utgjør det halvmåneaktige hakket på toppen av krullen. Denne stilen har preget treskjæringen på Hjerleid i altfor mange år, synes jeg da, det er strenge regler man skal følge, og det gir lite rom for å skape noe nytt. På svenneprøven SKAL man skjære akantus. Man KAN skjære en hvilken som helst akantus, for eksempel en delikat renessanse- aktig en (som jeg har planer om å skjære så fort jeg får tid, tegning på nederste bilde), men jeg vet faktisk ikke om jeg blir så flink at jeg tør det. For til nå har jeg jo bare skjært på Hjerleidsk vis. Og svennenemda er av den samme gamle konservative Hjerleid- mafiaen, og det ville være det aller tryggeste å gjøre som alle andre som har gått ut herfra med svennebrevet i hånda.

Men, nå spora jeg av, jeg skulle jo fortelle hvordan denne varmekjære planten havnet i Gudbrandsdalen, "selve kongsveien i akantusens historie" (haha). Det begynte med at en hollender ble leid inn for å skjære altertavla til domkirka i Oslo rundt 1690. Han tok med seg akantus- motivet fra kontinentet, og dermed var det gjort. I Gudbrandsdalen var økonomien på vei oppover, av diverse grunner, og etter hvert utviklet det seg store og rike bondeætter, som hadde råd til å omgi seg med pryd. Det er nå arkitekturen, som gjør at du lar være å kjøre Østerdalen selv om det går fortere, blir skapt. All denne bygginga på 1700tallet og utover på 1800tallet grunnet bondens selveie, økonomisk oppgang og dessuten flaumen "Storofsen", førte til at handverkerne som hadde lært å skjære akantus av Kristiania- miljøet, fikk muligheter til å pryde svaleganger, vindskier, spir og stuguskåp. Det ble dessuten fornyet inventar i kirkene, i tillegg til at nye kirker ble bygget, og prekestoler, altertavler, korsskiller og kirkebenker ble til sammen et akantus- bonanza uten like, som vi kan nyte synet av i dag, da det er ganske storslagent og imponerende. Skikkelig barokk er det; svulmende, overdådig og tungt. Kjører du gjennom dalen en gang, vil jeg absolutt anbefale å ta en titt i en kirke.

Ta forresten også en kikk på by- gårdene du går forbi hver dag, om du bor i Oslo. Skal vedde på at du finner mange akantuser!

Memento Mori

Denne leiremodellen av en mementomori har jeg puslet med nå og da om kveldene og i helgene, og nå har jeg sagt meg ferdig. Planen er å skjære den i buksbom, kristtorn eller bein omentrent i fyrstikkeskestørrelse (Huh, det kan bli utfordrende!)

Memento mori er latin og betyr noe sånt som "husk at du skal dø". Dingsen hang nederst i rosenkransen, som er et perlekjede du sikkert har sett en eller annen gang, men da med et krusifiks istedet for en mementomori. Kjedet hjelper den romersk- katolske kristne til å bruke lang nok tid på bønnene sine. En slags bønneklokke altså, hvor man tar en tur innom alle perlene.

Det finnes utrolig mange rå- tøffe mementomorier fra 1500tallet og utover. Jeg ble veldig fascinert første gang jeg så en på en morgentrøtt stilhistorietime i fjor, eller, det første jeg tenkte var vel "æsj", fordi det der med alle markene og småkrypene som kravler i hodeskallen rett og slett er ganske frastøtende. Men så tenkte jeg litt over saken, og fant ut at sånn er det jo, jeg skal jo dø og siden begraves, og da skal meitemarkene kravle så mye de bare vil på meg. For meitemarken er vår venn, den er nyttig for både planter og dyr og hodeskaller, og økosystemet ville vel funka hakket dårligere uten dem. Så det var plutselig ikke så ekkelt lenger, og jeg fant ut at jeg hadde lyst til å lage en slik en. Av meg (ser du det?) Nå ligner det vel ikke super- mye, men det var veldig lurt å bruke meg selv som modell, for var det noe jeg ikke skjønte eller fikk til, var det bare å løpe på do og se seg i speilet og kjenne hvor det gikk inn og hvor det gikk ut. Og så genialt at jeg samtidig lagde et kranium, da skjønte jeg iallefall en hel del.

Kjørelæreren min brukte å si at folk nå til dags trodde de var udødelige. Mon tro om alle burde få seg en mementomori. Sånn at man kunne slutte å gjøre vanskelige ting ut av enkle ting. For det har man ikke tid til, vil man kanskje skjønne da...

Grautsleiv åt nissin

Enhver anstendig nisse skulle hatt seg en slik staselig skje til grøten sin. Denne er laget i svartor, og mønsteret har jeg tegnet selv. Det er min første copyright akantus! Og første gang jeg har skjært så smått. Det var gøy. Jeg liker pirk:)

Riemenschneider

Jeg har vært i Tyskland, og der så jeg en veldig pen altertavle skåret av den kjente sør- tyske treskjæreren Tilman Riemenschneider. Det som er morsomt og bra med ham, er at han ikke malte skulpturene sine, noe som var ganske rart og nytt for de fleste i Tyskland på slutten av 1400- tallet. Er det ikke vakkert?

Tilman levde fra omtrent midten av 1400- tallet til 1531. Denne altertavlen sto ferdig i 1505, og du finner den i St. Jakobs kirke i Rothenburg. Renessansen hadde riktig nok vart en god stund da, men jeg vil vel like gjerne kalle dette sen- gotikk. Vi kan si det er en blanding. Gotikk fordi det er en altertavle i en katolsk kirke med alle dens regler om hvordan en altertavle skal være, de veldig stiliserte og krøllete hårsveisene, de madelaktige øynene og smale munnene, bladverket, høyden (den er 9 meter høy!) og lyset (legg merke til de gotiske vinduene bak Jesus og disiplene der de spiser det siste måltid). Renessanse fordi skulpturene er naturalistiske; ansiktene er veldig uttrykksfulle, foldekastene kompliserte og forseggjorte, og dessuten er det relativt mye bevegelse, liv og action.

Hvis jeg noen gang blir så flink til å skjære foldekast, skal jeg skjære en altertavle til kirka på Sortland :)

Snurr snurr

Da er jeg herved tilbake etter noen ukers frafall, grunnet lumske virus og en betennelse som likte seg altfor godt i bihulene mine. Jeg startet uka frisk og rask med det tidligere omtalte dreiekurset, som vi første års lærlinger fikk gratis av bedriften.

Det er jo ganske begrenset hvor mye man kan lære seg i løpet av fem dager, men jeg har iallefall lært én ting, og det er at dreiing er ingen enkel sak. Når man skjærer på et emne på høvelbenken med et treskjærerjern, føler man ganske fort i hvilken retning og vinkel man skal føre jernet for at det skal bli et pent skjær. Men når emnet ditt plutselig snurrer rundt 2000 ganger i løpet av et minutt, rekker du ikke å kjenne så mye etter. Enten går det fint, eller så sier det pang!, og dreiejernet gjør som det vil, noe som ganske ofte ikke samsvarer med det du vil. Så det gjelder å ha tunga rett i munnen.

Selv om det meste vi dreide ble til peisved, er jeg særs fornøyd med at jeg var med på kurs. Nå er jeg kapabel til å øve litt for meg selv, og det er jo det som skal til for at man skal bli sånn noenlunde flink til noe. Kanskje du lurer på hvorfor jeg driver og dreier, når det jo er treskjæring jeg driver med? Vel, en treskjærer må kunne mye om mangt og meget, det er sikkert og visst. Det er ingen som kan leve av å lage fjøler. Og derfor får vi også ganske mye snekker- undervisning her på huset. La oss nå si at det kom en kunde og ville ha en utskåret stol for eksempel, og beina på stolen skulle være dreid. Da ville det vært ganske kinkig om man hverken kunne snekre eller dreie. Og la oss også si at jeg ble fiolinmaker. Da kunne jeg dreie mine egne stemmeskruer i stedet for å kjøpe ferdigfabrikerte, som de aller fleste gjør. Og jeg kunne lage mitt eget design med ornamenter og tøffe utskjæringer, og kanskje til og med ta i mot bestillinger fra andre fiolinmakere? Det er jo selvsagt bare drømmerier fra min side, for det er vel en grunn til at man kjøper i stedet for å lage selv, det er jo bare sånn verden er blitt i dag, uten at jeg skal gå noe nærmere inn på den saken. Iallefall så prøvde jeg meg på stemmeskruedreing her en kveld, og jeg tror at det er noe jeg kan få ganske bra til etter hvert, hvis jeg bare får tid til å øve meg. For tro det eller ei, her på Dovre er det like travelt som hvor som helst! Det er så mye jeg har lyst til å lære, men tiden strekker liksom ikke til, og jeg innser at to år kommer til å gå altfor fort.

Dukkevogge

I forrige uke ble jeg ferdig med mitt første oppdrag. Denne søte, lille dukkevogga er bestilt av bladet Norsk Husflid som skal ha en reportasje om den en gang før jul. En slags gjør-det-selv greie, tror jeg, hvor mange forskjellige handverkere er involvert; noen skal lage dukka, en annen sengetøyet, osv. Og så er det meg da, som får navnet mitt på trykk! Det er jo morsomt.

Veggene, stolpene og pluggene er i flamme-bjørk, meiene er i lønn, og pluggene som skal holde bunnen oppe (som enda ikke er på plass, skal bare skjæres til) er i kristtorn, som forresten også er kalt beinved på gunn av sin hardhet. Og bare for å få alt på det rene med en gang: Ikke en eneste spiker, skrue, lim-dråpe, eller hva du skulle komme på, bidrar i sammenføyningene. Her er det bare tapper og selvdreide treplugger som gjelder. Dreiing er for øvrig noe jeg lærte i denne sammenheng, og det var ordentlig morsomt. I uke 40 blir det dreiekurs på meg, og det gleder jeg meg masse til.

De aller fleste av dere har vel lagt merke til at mønsteret på veggene er i gotisk stil, med sine spissbuer og tre-og firpassformer. Læreren min fant et bilde av en 1400-talls dukkevogge fra Berlin på internettet, og vi brukte den som inspirasjon. Det skal være nevnt at det ikke var meg som laget meiene og tapp-hullene på stolpene, det var allerede gjort da jeg kom fra sommerferie. Men resten har jeg gjort, og jeg har lært veldig masse nyttig om fin-snekring.

Hvordan å håre en bue

Håring av fiolinbuer er en syssel jeg har drevet litt med den siste tiden, og jeg vil gjerne forklare hvordan det foregår. Dette må man kunne som fiolinmaker. Og det er greit å vite hvordan det gjøres om man spiller selv, vil jeg tro.

Det første man gjør er å fjerne de gamle hårene. De er festet med en kloss i spissen, og en kloss og en kile i frosken (eller froschen, om du vil). Klossene og kilen lages av et mykt treslag, gjerne lind. Klarer man å vippe dem ut uten å skjære i dem, og de i tillegg er godt laget, kan de brukes om igjen. Hvis ikke må det lages nye. Av og til har den forrige hår- skifter`n limt dem fast i buen, og det er synd og skam. Det er ikke nødvendig, og det gjør det skittent og vanskelig for den som skal skifte hår neste gang.

Man samler sammen en bunke hestehår, et sted mellom 150 og 200 stk, og knyter dem sammen med noen surringer og et par båtmannsknoper. Når det er gjort, svis tuppen sånn at hårene brer seg over knuten som en liten sopp, og dermed ikke kan skli igjennom knuten. Vil man være bombesikker på at hårene sitter, har man litt lynlim på. Nå kan hårene festes i spissen ved hjelp av den ene klossen (bilde 1 og 2).

Og det er nå ting begynner å bli vanskelig. Hårene skal nemlig bløtes og greies med en fintannet kam (lusekam funker fint), og de skal holdes stramme hele tiden. Kjempevanskelig er det! Jeg får assosiasjoner til da jeg hadde vært på sirkus og spist sukkerspinn og digre sukkertøy-smukker og klint alt sammen inn i det lange håret mitt, og jeg sto i evigheter etterpå og greide ut lite samarbeidsvillige floker. Men til slutt går det på et vis, og da må man knyte på samme måte som i spissen, sånn at hårene er akkurat så lange at de går ned i hullet i frosken, hvor de festes etter at man har tredd sølv-ringen rundt hårene (gjett om jeg har glemt den sølv-ringen mange ganger `a...). Nå skal buen strammes opp, et tak skal tas med kammen, og hårene skal stå og tørke med kammen som sprer hårene inntil frosken (bilde 3).

Perlemor- kilen og sølvringen kan festes i/ på frosken når hårene er tørre, og da gjenstår bare en eneste kile i frosken. Denne er ordentlig skummel, for man må kappe den når den er kilt fast, og da kan man være så uheldig å kappe av alle hårene i samme slengen, og alt må gjøres på nytt (bilde 4). Men er man konsentrert, så skjer ikke det. Spenn opp, ha på mengder med harpiks og spill pent:)

Kistespikkeri

Etter høstferien i fjor fikk vi i oppgave å lage et eller annet i dragestil. En kiste ville være fint å ha, tenkte jeg, til vinterklær og andre saker og ting som trenger oppbevaring. Og i samme slengen kunne jeg jo lære meg de skumle maskinene på verkstedet å kjenne; avretteren, dimensjonshøvelen, håndoverfresen, og ikke minst den høyst fryktede sirkelsaga. Disse trollene skulle jeg ta kontroll over. De høres kanskje ikke så skumle ut, jeg innser det, men for en tidligere fintfølende pianist, som av opplagte grunner er mer opptatt av at hender og fingre er der de skal være enn andre dødelige, er disse høylytte beistene med sylskarpe og fortløpende tenner en fare og en trussel en skal holde seg langt unna. Så jeg måtte drepe den frykten. Og etter time på time med høvling, saging, fresing og snekring ble jeg kompis med dem alle, og vi har hatt en god tone siden da.

Tilbake til kista. Mønsteret har jeg hentet fra et skap som står på kunstindustrimuseet i Oslo. Det er laget av den kjente norske treskjæreren Lars Kinsarvik rundt 1900. Da var vi som kjent tilbakeskuende og romantiske på aller høyeste plan, der vi drev og kunstet diverse greier som vi kunne anse som typisk norsk, i denne sammenheng ornamentikken på stavkirkeportalene og dyreornamentikk fra førkristen tid. En slags moderne vri på vikingkunst.

Lars Kinsarvik hadde en særegen stil med tanke på både skjæring og fargebruk, men kanskje ikke så crazy og flashy farger som på kista mi, da jeg benyttet meg av oljemaling og ikke naturfarger, som jeg tipper at han brukte. Men det er ikke så langt unna iallefall.

Nye jønn!

I dag har jeg blitt den stolte eier av toogtyve splitter nye, ubesudla og herlige Swiss made treskjærerjern fra Pfeil. (For den observante; et av jernene er ikke med på bildet!)

Så fint det er å ha sine egne jern. I fjor lånte jeg et sett av skolen. Man får liksom et helt annet forhold til det som er sitt. Så nå er det bare å sette i gang med å slipe opp hele sulamitten. Sliping er for øvrig noe jeg ikke føler at jeg mestrer så bra, men jeg vet at jeg får det til hvis jeg bare må. Da vi skulle ha eksamen i vår, måtte jeg nemlig slipe alle jernene som jeg hadde da, og jeg kunne jo overhodet ikke slipe, så gjett om det var frustrerende! Men så bare sa jeg til meg selv at DETTE greier jeg, og så gjorde jeg det. Så enkelt kan det være.

Godt verktøy er halve jobben. Det er helt sant. Lurer på hvor mange jønn jeg ender opp med til slutt? Hvor mange skal man ha? 16? 50? 200? Det er alltid et man skulle ha hatt. Alltid en krik eller krok eller hulkil som trenger et du ikke har. Jeg får klare meg med disse en stund iallefall...

Fele- halsen Rikard

Siden den første uka på skolen kommer til å gå til fiksing av maskiner, laging av emner til treskjærer- kurs, Rennebumartnan, og diverse andre greier, begynner jeg med å vise noen av fjorårets arbeid. Og det er Rikard som starter showet.

Etter jul hadde vi en fri oppgave i skulptur; blant annet ble selveste Jesus og Venus fra Willendorf hugget og skjært, men jeg valgte altså å lage en hardingfele- hals (eller hææsh, som man sier på døl). Og det er jeg glad for. Fordi at jeg synes han ble ganske kjekk. Han er en blanding mellom løven på ei Frøyså- fele jeg fikk låne av Maris snille svigermor, løven på ei Helland- fele som en grei fiolinmaker sendte meg bilder av, og min egen kunstneriske frihet.

Læreren min, som kan hoste opp nesten hva som helst av underlige materialer og duppedingser, hadde selvfølgelig noen elve- perlemuslingskjell liggende, og da måtte jeg jo prøve å felle dem inn på Rikard; skal det være, så skal det være. Det er vanlig å kjøpe fabrikk- produserte perlemorsbrikker som har en viss tykkelse, lengde og bredde, og det kan jeg godt skjønne. For du verden, så mye arbeid det var å sage, pusse, file, skråskjære og tilpasse dette vanvittig harde og sprø materialet fra buede, organiske skjell- former til 31 enmillimetertykke parallellogrammer. Puh! Det er mitt første intarsia- arbeid, og tross mye tidsbruk, så likte jeg det godt.

Tennene har jeg laget av elfenben, og tunga er av buksbom, et veldig hardt treslag som har helt gul ved. Selveste halsen er i flamme- bjørk. Det er vanligst å bruke lønn, men det viktigste er at veden er hard nok til å holde stemmeskruene der de skal være.

Så til kronen på verket (bokstavelig talt... heh): Forgylling! I vår hadde vi et forgyller- kurs, og samtlige ble både blå i ansiktet og skjelven i kroppen etter ikke å ha pustet på normale tidspunkter, da faren for et kaotisk klasserom med flygende blad av gull i stor grad var til stede. Blad- gull er så tynt at når du tar i det med en finger, går det i oppløsning og på et vis fordufter. Men jeg fikk lurt det på plass på Rikards man og krone, og jeg innser at det er NÅ jeg skulle skrevet skal det være, så skal det være, for makan til sveis er det vel ikke mange andre som har.

Velkommen til Ingrids treskjærerblogg!

Det finnes mange sjeler der ute som lurer på hva i all verden det egentlig er jeg driver med på Dovre. Treskjæring, jaha-ja, sier du det, akkurat, ja, men si meg, uhum: Hva vil det si? Hva gjør du? Hva lager du? Hva skal det brukes til? Hvordan ser det ut? Er det gøy?

- JA! Det er kjempegøy!

Og det er det jeg har tenkt å vise på denne eksklusive bloggen om treskjæring. Eksklusiv, ja, for treskjæring er et handverk som ganske få mennesker har kjennskap til , har jeg inntrykk av. Iallefall de fleste jeg støter på. Inkludert meg selv, før jeg fant ut at jeg skulle begynne med det. Jeg ante jo ikke hva jeg gikk til, men plutselig var jeg der, og så endte jeg opp med å søke meg videre som lærling. Og for dere som ikke vet hva det er snakk om, så er det altså Handverksskolen i treskjæring på Dovre, Skandinavias eneste treskjærerutdanning. Der går man først et år på skole, så to år i lære, og deretter kan man, om man er klar, ta svenneprøven og bli SVENN i treskjæring. Hvor kult er DET?

Det er så kult at jeg må skrive en blogg om det.



Bildet: Jeg studerer barokk-skjæring på orgelet i Dovre kyrkje