Om å bo på Dovre

Coop marked, bensinpumpe, solstudio, kirke, bygdekino, barneskole, videregående og en nedlagt kafè. Det høres kanskje litt stusslig ut? Neida! Det eneste som kan sammenliknes med inspirasjonen og engasjementet mitt til å lære og oppnå ny kunnskap, er da jeg spilte piano og skulle bli musiker.

For èn som elsker alt som er gammeldags, skulle ønske hun levde noen tiår tilbake, liker å skape ting og er opptatt av naturen, er Dovre det ultimate sted å oppholde seg. Her er det mange mennesker som er lidenskapelig opptatt av godt håndverk, og de fleste er veldig glade for å lære bort det de kan. Det synes jeg er ganske enestående.

Joda, jeg kan bli litt rastløs av å bo øverst i Gudbrandsdalen, det er sjelden man ser nye ansikter, for å si det sånn. Likevel vil jeg påstå at det er nokså sosialt å bo her. Sosialt på en annen måte enn i byen. Man kommer på en måte nærmere innpå folk. Det er fordeler og ulemper med alt. Hurra for det, og hurra for treskjærerskolen på Dovre :)

Karveskurd

Der er mange som blir overrasket når jeg forteller dem at venstre hånd er vel så viktig for en treskjærer som den høyre. Høyre hånd dytter man med, venstre hånd er bremsen. Og når bremsen blir pakket inn i gips, er det fint å drive med karveskurd. Karveskurdkniven holder man mer som en penn, og det går utmerket med bare èn hånd.

Karveskurd blir sett på som en litt primitiv form for treskjæring. Man kaller det også bondekunst. Ornamentene er geometriske, og blir konstruert med linjal og passer. Alt er bygd opp av trekanter, og man stikker og skjærer ut pyramider inn i treet. Mønstrene kan varieres i det uendelige, og kan tilpasses nesten enhver form. Utfordringen med karveskurd er å få rene, klare og presise kutt og linjer.

Jeg har vært sammen med handverkskolen i èn uke, og jeg prøvde meg også på kolrosing, en enda mer primitiv form for treskjæring, hvor man kun risser inn mønsteret, og deretter farger det med bark. Enkelt og dekorativt, og vel verdt å få med seg!